Vi står midt i den urbane virkeligheten, omgitt av høyglansede bilder av vellykkethet som byen og tidsånden presenterer som det ønskelige. I møte med disse polerte fasadene føler vi oss ofte avsondret, bevisste på våre egne mangler, svakheter og rufsete menneskelighet. Samtidig avleder idealene oss fra å fokusere seriøst på våre egne problemer; stedet for å konfrontere våre indre konflikter og utfordringer, blir vi fanget i en virkelighet som distraherer oss fra å ta grep om det som egentlig betyr noe.

​

I denne billedserien ønsker jeg personifisere den eksistensielle ensomheten; den visshet om, at alt dypest sett, er opp til en selv.²

 

Gjennom bruken av svart-hvitt og skygger, søker jeg å visualisere kampen mellom livets meningsløshet og vår flukt fra denne erkjennelsen. Det sorte og hvite representerer kontrasten mellom det uunngåelige mørket, meningsløsheten, og den søken etter mening og lys. Skyggene i verkene mine fungerer som en metafor for den indre kampen, og følelse av isolasjon som følger med å konfrontere ens egen eksistensielle frihet. En portrettering av menn som bærer byrden av sin egen eksistens. Eller som Helge Ingstad (1977:12) sa det: "[...] menn som er vant til å hjelpe seg selv."​​​​